Ten Sing-bevegelsen i Norge er i ferd med å bli en “aldrende” dame. Men ikke i Hamarøy. Siden 1997 har Hamarøy Ten Sing eksistert på ungdoms premisser. Oppslutningen har vært og er stadig like imponerende. Radikalt ungdomsstyrt, plassert midt i ungdomskulturen og bare sånn passe kristelig – alt synes å være suksesskriterier!

Det årlige storarrangementet Hamarøynatta går straks av stabelen. Med mange hundre deltakere. Her kommer Hamarøy Ten Sings verdier virkelig til sin rett – samlende, raust, modig, åpent mot alle. Forundret er det likevel noen som spør, hva er det dere gjør som vi ikke gjør? Svaret synes å være enkelt: Vi berre gjær det!

Jonas Gahr Støre er en leder jeg lytter til med forventning og tillit.
På Nordlandskonferansen i Bodø i går ga han svar til de som fortsatt nekter å se sammenhengene mellom stadig større klimautfordringer og en fortsatt voksende petrovirksomhet.

- Det MÅ stilles krav til den optimistiske olje- og gassnæringen i forhold til rensing. Klimautfordringen må tas! At en fortsatt vekst i olje og gass vil kreve et teknologisk kvantesprang er åpenbart, men det vil være direkte uhistorisk å tro at vi ikke skal kunne makte det.

Sammenhenger, utfordring og mål klart definert. Bra!

Formannskapene i de tre kommunene i Nord-Salten – Steigen, Tysfjord og Hamarøy – møttes i går til såkalt STH-rådsmøte. Det ble et spennende møte med god og kraftfull debatt.

Det viktigste spørsmålet var dette: Hvor går veien videre for Nord-Salten?

I debatten ble det foreslått at Nord-Salten inngår samarbeid om en ”regionkommune”. Et nytt og friskt forslag som innebærer et utvidet og forsterket interkommunalt samarbeid om alle viktige tjenester og planprosesser. Ikke minst også de store omstillings- og utviklingsoppgavene som kommunene nå står overfor, og det uten at kommunene behøver å oppgi sin egenart og identitet. En slik regionkommune vil være nøye tilpasset lokale forhold i Nord-Salten og dessuten bli en nyvinning i Norge. Det ble også fremmet forslag om at Nord-Salten for alvor bør vurdere å utvikle og profilere seg som en urfolkskommune, for ytterligere å tiltrekke seg nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Spennende tanker!

Om ikke lenge faller beslutningen – hvor skal fremtidens kampflybase ligge – i Bodø eller på Ørland?

Skulle det skje at Bodø taper i denne kampen vil konsekvensene bli store, ikke bare for Bodø, men for hele Salten.

Mens noen har latt seg besnære av utsiktene til mindre flystøy og redusert fare forat byen skal bli bombemål i en fremtidig tenkt krisesituasjon, står byens og fylkets ansvarlige ledelse på for å overbevise regjeringen og Stortinget om at Bodø fortsatt er det riktige valget.

Salten regionråd har i sin høringsuttalelse vektlagt fire forhold som alle tilsier at Bodø bør velges.

1. Suverenitetshevdelse i nord krever daglig tilstedeværelse. Hvis ikke settes nordområdepolitikkens troverdighet og legitimitet i fare.
2. Etableringen av Universitetet i Nordland gjør Bodø til et attraktivt sted å leve og bo og bidrar til å styrke flystasjonens muligheter til å rekruttere kompetansepersonell.
3. Luftforsvarets fortsatte tilstedeværelse representerer intet nytt mht risiko. Ved å bygge ny flystripe vil dessuten støybelastningen reduseres betydelig.
4. Distriktspolitisk vil det få store negative konsekvenser om flystasjonen forsvinner. Et evt bortfall av en så kostnadsintensiv virksomhet vil få store negative konsekvenser for næringsliv og handel. Det samme gjelder bortfallet av et betydelig antall arbeidsplasser. Sammenholdt med den siste tidens utvikling i industrien i Salten vil en evt nedleggelse av flystasjonen kunne sette hele Salten-regionen tilbake i mange år framover.

Spørsmålet om grendeskolenes framtid i Hamarøy kommer opp til ny debatt i kommunestyret 26. januar. Av mange oppleves skolene som et være eller ikke være. Kanskje er det derfor det gjør så lite inntrykk på mange når det i debatten vises til det som har skjedd andre steder hvor skoler faktisk har blitt lagt ned. Det ble ikke slik man fryktet. Stedet døde ikke hen. Folk sluttet ikke å flytte til.

I Hamarøy trenger vi ikke å se lenger enn til Tranøy, eller til Finnøya. Ingen av stedende døde etter at skolene ble lagt ned. Tvert imot, nye og gamle krefter så nye muligheter. I dag blomstrer stedene med en tilvekst, også av barn, som langt overgår det som var tilfelle de siste årene da skolene enda var i drift.

Poenget mitt er ikke å forskottere skolenedleggelser, men å vise til faktum, og bidra til å holde blikket åpent også for mulighetene som melder seg når gamle strukturer endres.

Igjen vil jeg vise til den nå dokumenterte kunnskapen fra Finnøya.
Det er ikke den fine naturen, de gode veiene eller de varierte arbeidsplassene som trekker folk til småsamfunn som våre. Ikke engang skole og barnehage i nærmiljøet er avgjørende. Den helt avgjørende tiltrekningskraften er det menneskene på stedet selv som har, gjennom evnen og viljen de har til å framsnakke, åpne opp, ta imot og inkludere over tid.

For noen synes dette paradoksalt, men utviklingen på Tranøy og på Finnøya bekrefter begge at slik er det. I alle fall så lenge et godt skole- og barnehagetilbud fortsatt er tilgjengelig innenfor en rimelig avstand.

I et intervju i Morgenbladet rett før jul drar prost Trond Bakkevig paralleller mellom diagnostiseringen av Anders Behring Breivik og psykiatriprosessen mot Knut Hamsun.

Ved å diagnostisere Hamsun som et psykiatrisk tilfelle ble han i realiteten fratatt sin menneskelige verdighet og dermed også ansvaret for sine handlinger.

Stemplet som en gal mann med varige svekkede sjelsevner, ble Hamsun ufarliggjort. Samtidig frikjente nasjonen seg selv og avsto fra muligheten for et oppgjør med seg selv.

Resultatet kjenner vi. Fortsatt har mange vanskelig for å forholde seg til Hamsun. Fortsatt lider nasjonen av et Hamsun-traume. Bakkevig har et svært viktig poeng når han advarer mot å gå i samme fella på nytt. Fratas Breivik sin verdighet og sitt ansvar vil det kunne ha store konsekvenser for vår egen nasjons framtid.

Som ordfører i Hamarøy sitter jeg ofte mange timer i bil til og fra møter i Bodø. Heldigvis trives jeg i bilen, alene med NRK P1 eller med hyggelig selskap i passasjersetet. Likevel innrømmer jeg at noen turer og timer i bilen er tyngre enn andre. Som idag. Sammen med ingeniør og planlegger fra teknisk etat og daglig leder for Smolten AS på Innhavet hadde jeg vært på møte med Statens Vegvesen.

Smolten AS legger i disse dager ny vannledning (2 × 63 cm rør) til sitt anlegg. Bedriftsledelsen har på eget initiativ tatt til orde for et samarbeid med kommunen og Vegvesenet for å legge nytt fortau oppå den nye rørgata ca 400 m langsmed Fv 662.

Veien på strekningen er smal, under fem meter bred, og belastet med tungtrafikk til og fra smoltanlegg, byggevarefirma, melkebiler og fôrbiler til og fra kommunens viktigste landbruksbygd, og ikke minst mange store lastebiler til og fra kvartsbruddet på Håkonhalsheia. I tillegg er veien gangvei for skolebarn, eldre og alle andre.

Smoltens initiativ handler om økt trafikksikkerhet – å gjøre de mange gåendes ferdsel langs veien tryggere. Vel vitende om at ting tar tid, og at mange gode og viktige trafikksikkerhetstiltak ute på de små stedene aldri vil bli virkeliggjort fordi de stadig taper i kampen mot de store, har bedriften tilbudt seg å bekoste det aller meste selv, forutsatt at arbeidet med rørgate og gangvei kan gjøres samtidig.

Hamarøy kommune har tatt vel imot Smoltens initiativ. Løsningen som er skissert er realiserbar og kan løses gjennom en mindre justering av eksisterende reguleringsplan.

I dette perspektivet blir Statens vegvesens svar både skuffende og meningsløst. I stedet for å ta vel imot initiativet, møtes det med krav om tidkrevende planprosedyrer som i praksis gjør det umulig å oppnå de synergieffektene Smolten og kommunen ønsker og samfunnet som helhet vil være tjent med. Krav om standard veibredde, veiskuldre, grøfter og adskilt gang- og sykkelvei gir sikkert mening i større og mer trafikkbelastede områder, men ikke nødvendigvis på Innhavet. Likevel presenteres kravene som ufravikelige. Etter min mening bidrar de ikke til en stedlig og godt tilpasset løsning. Vegvesenet burde innse at alternativet til Smoltens forslag ikke er Vegvesenets optimale standard, men at dagens trafikkfarlige løsning fortsetter, sannsynligvis i det uendelige.

Jeg reagerer skarpt på mangelende fleksibilitet og på måten Vegvesenet i denne saken forvalter sitt samfunnsansvar.

Frank Olsen, direktør ved Hamarøy hotell, er en ”tallknuser” av rang. I et møte i dag med fylkesrådene for samferdsel og næring i Nordland utfordret han medias og deler av reiselivsnæringas forståelse av SSB-tallene som fra i fjor til i år viser en svært positiv utvikling for landsdelen som helhet.

Hvordan ser bildet ut for Nordlands del, når man trenger inn i tallene? spurte Olsen

Kort oppsummert svarte han slik:

1. Det samlede ferie- og fritidsmarkedet i løpet av tre hektiske sommermåneder er helt avgjørende for næringas overlevelse. Pt utgjør den hele 71,3% av årsvolumet!
2. Fra 2007 til 2011 har den samlede utenlandstrafikken til Nordland gått ned, bare i reiselivsmagneten Lofoten øker den, og her øker den i betydelig grad.
3. Den samme tendensen ser vi når all trafikk ses under ett. Mens Lofoten øker mest, er det også en viss økning i Bodø og i Brønnøysund. På Helgeland og i Nordland for øvrig er det betydelig nedgang.
4. Også på kurs- og konferansemarkedet er det jevnt nedadgående kurver for Nordland under ett. Bare Bodø og Lofoten har positiv utvikling, mens distriktshotellene sliter med store inntektstap.

Utviklingen i Nordland blir særlig interessant når den ses sammen med utviklingen i Kiruna-Lappland i Nord-Sverige. Der er situasjonen helt annerledes, særlig for utenlandssegmentet, som fortsatt faktisk befester sin positive utvikling.

Iflg Frank Olsen og Reiseliv i Hamsuns Rike er utviklingen i Nord-Sverige, etableringen av Lofast, og den tilsvarende reduserte kapasiteten og markedsføringen av Skutvik-Svolvær-sambandet, nøkkelfaktorer både for å forstå utviklingen i Lofoten, og den ditto svake utviklingen i fylket forøvrig. Lofast er ikke bare blitt en viktig transportkorridor for fiskeri- og havbruksnæringen. Den er blitt en transportkorridor også for reiselivsnæringen, som nå altså truer det øvrige reiselivet i fylket med utarming.

Hva må til for å rette på dette? I flg Olsen må det etableres en grunnleggende ny forståelse for reiselivsnæringas behov for rundreiseprodukter, og ikke transportkorridorer. Lofast alene er ikke nok. Forutsigbarhet i ruteinformasjon for fergesambandene, særlig Skutvik-Skrova-Svolvær, og større muligheter for forhåndsbooking, vil være viktige bidrag for å imøtekomme de moderne reisendes behov for reiseplanlegging. I tillegg vil det bidra til å gjøre det øvrige Nordland mer attraktivt og mer tilgjengelig på veien til og fra Lofoten.