Om kort tid skal regjeringen bestemme hvor Den norske kirkes 12. biskop skal lokaliseres. For de uinnvidde kan det nevnes at kirken med denne biskopen får en ny samlende lederskikkelse, en fulltids preses, en første blant likemenn, eller en ”erkebiskop light” om man vil.

Lokaliseringsstriden er klassisk. Hvor skal det nye bispeembetet legges? Til Trondheim og Nidaros med sin 1000-årige historie som kirkelig åndssentrum, eller til hovedstaden der verdslig og kirkelig makt møtes i det daglige? Striden er klassisk, også i den forstand at den står mellom to parter som begge mener seg å representere folkekirkens legitime lederskap, dvs landets regjering pdes, og kirkerådet og biskopene pdas.

I Adresseavisa 12. mars uttaler biskop Olav Skjevesland i Agder: -Ender preses i Trondheim, kan det være det samme. Kirkerådsleder Nils-Tore Andersen går enda lenger. -Det vil være en oppsiktsvekkende maktdemonstrasjon fra politikernes side om ledende biskop blir plassert i Trondheim. Det vil være umåtelig uklokt, ja hårreisende, av regjeringen å neglisjere det kirkelige demokratiet, sier han.

Klarere kan det vel ikke sies. Det er makten, ikke så mye lokaliseringen i seg selv, det står om. Dvs retten til å styre og legge premissene for Den norske kirkes framtid. Jeg velger å styre unna den diskusjonen. For meg er det et annet spørsmål som er mye, mye viktigere: Hvilke muligheter åpner seg for kirken om Nidaros igjen skulle få en mer fremskutt plass og rolle i Den norske kirke?

Jeg ser fantastiske muligheter! I Trondheim, midt i landet, med Nidarosdomen og Olavs- og pilegrimstradisjonene i sentrum, kan Den norske kirke igjen komme til å få et løft som den i dag både mangler og sårt trenger! Men for at det skal være mulig trenger kirken et åndelig lederskap som ikke bare tørr å gå nye veier, men som også evner å se seg over skulderen og vedstå seg at Den norske kirkes identitet og tilstedeværelse i det norske folk faktisk er uløselig knyttet til historiske hendelser nettopp i dette området. Historien om hellig Olav og kirkens tilblivelse i Norge er jo som kjent ikke en historie så mye om makt som om avmakt. I dette perspektivet kan den aktuelle lokaliseringskampen vise seg å være like mye en kamp om kirkens identitet og egenart som om makt og innflytelse. Jeg hadde gjerne sett at kirkens ledelse viste større ydmykhet overfor mulighetene som en 12. biskop i nettopp Nidaros vil kunne gi.