På Bodø næringsforums samferdselskonferanse 7. mai presenterte Torghatten Nords direktør Bjørn Laksforsmo det nye merkevarenavnet på det nye fergekonseptet i Vestfjordbassenget, Lofotfergene. Flott!

Det mest oppsiktsvekkende var likevel verken selve fergene eller merkevarenavnet, men at Skutvik-Skrova-Svolvær-sambandet ikke ble nevnt med ett eneste ord!

I stedet presenterte han Torghatten Nords og fylkeskommunens reiselivsvisjon: Trafikken langs E6 mot Nordkapp skal sluses mot Bodø og derfra med ferga til Moskenes og videre nordover gjennom Lofoten! Ikke ett ord om hva dette i så fall vil innebære for reiselivet i Nord-Salten og Ofoten. Ikke ett ord om at Destinasjon Lofoten og Reiseliv i Hamsuns Rike, Lofotrådet og Salten regionråd har advart mot en slik utvikling, og derfor vært tindrende klare – Skutvikferga må og skal bestå! Ferga er en viktig og veletablert livsnerve mellom Lofoten og Salten. Dessuten er den et foretrukket samband i reiselivssammenheng. Hvordan Laksforsmo får seg til å fremme en så kontroversiell visjon, enn si finne dekning for det han sier inn mot reiselivet, er meg en gåte.

At han heller ikke reflekterer over de belastningene som turister og andre reisende utsettes for gjennom en fire timer lang overfart over åpent hav, er meg en like stor gåte. Bl.a. viste han til en brukerdialog i forbindelse med innredningen av den nye Moskenesferga. I stedet for frittstående og litt ubekvemme stoler i salongen, slik selskapet hadde sett for seg, var det kommet innspill om en viss type sittekomfort og at det heller ikke burde være armlener mellom stolene. Hvorfor? Jo, fordi publikum ønsket å kunne legge seg ned i dårlig vær. Derfor var det blitt benker uten armlener i salongen. Eller sagt på min måte, slik hadde Torghatten erkjent belastningen som den fire timer lange kryssingen over åpent hav i realiteten er. Men likevel, her skal den store reiselivstrafikken gå i framtida! Ikke bare som et alternativ blant flere, men som det eneste! Utrolig!

Hvor blir det av Skutvikferga i dette bildet? Er ikke det ganske åpenbart? Den finnes ikke i det fremtidsbildet som Torghatten Nord og Nordland fylkeskommune nå tegner. La det være sagt i klartekst, slikt blir det bråk av!

Har vi i Hamarøy en robust kommunal forvaltning pr i dag?

Svaret er NEI. Dessverre.

Siden i fjor sommer har Hamarøy vært såkalt ROBEK-kommune.

Selv om vi de to siste årene har hatt en markant positiv folketallsutvikling så har vi over mange år hatt en formidabel folketallsnedgang. Pr i dag er vi 1786 innbyggere.

Som en illustrasjon på hva folketallsnedgangen betyr i kroner, i forhold til tapte rammeoverføringer, så ville vi faktisk hatt over 20 mill mer å rutte med pr år, om folketallet i dag var det samme som det var for 12-15 år siden.

I håp om ei anna framtid og fordi det ikke har vært politisk vilje til å justere, så har kommunen over år valgt å opprettholde stort sett de samme strukturene som man hadde den gangen. Det samme antall skoler, det samme antall sykehjemsplasser, det samme ditt og gjerne enda litt mer av datt. Sagt med andre ord, strukturene og ressursbruken i tjenesteproduksjonen i Hamarøy er dimensjonert for ei helt anna tid enn dagens. I stedet for å dimensjonere ned og tilpasse har de gamle strukturene år for år blitt ytterligere sementert. I den grad man har kuttet på noe så har det vært i ledelsesstrukturene, ikke i produksjonen, selv om folk flest synes å tro at det er motsatt.

De siste fire årene har presset mot kommuneøkonomien blitt stadig sterkere.

Tre av de fire siste årsregnskapene har vist underskudd, hver for seg ganske små, mellom 1,2 og 2,8 mill, og for det minste av de kom vi på ROBEK-lista i fjor sommer.

Men det var først da likviditeten forsvant utpå høsten i fjor, etter at en kassakreditt på 8 mill og et ekstraordinært kraftutbytte på 13 mill forsvant i en fei, at alarmklokkene for alvor begynte å ringe. Bl.a. så vi at føringa av såkalt premieavvik, som nå er akkumulert til over 20 mill, faktisk hadde kamuflert et mye større merforbruk enn det regnskapene viste år for år.

Vi skjønte at vi var nødt å ta helt andre grep. Helse og omsorg ble satt under lupen. Det samme ble skole. Det ble også tatt til orde for eiendomsskatt. Resultatet er flere upopulære budsjettvedtak, med bl.a. endringer i skolestruktur og nedtrekk av ressurser i skolen. Med all den støyen som da måtte komme, med lovlighetskontroll av vedtak og ønske om omkamp osv.

Jeg må ærlig talt si, det er krevende i drive endringsledelse i Hamarøy i dag, i en kommune og i et lokalsamfunn som kanskje ikke akkurat har dyrket endringskulturene, og endringsviljen…

Jeg vil gjerne rose samarbeidet med fylkesmannen. Rådgivning, veiledning, oppfølging i en situasjon som denne er utrolig viktig, og jeg føler at vi får den typen oppmerksomhet som vi trenger.

Som ROBEK-kommune har vi naturligvis stort fokus på økonomi.
Det er lett å tro at større overføringer er det eneste som er viktig. Og at alt blir bra bare vi får mer penger. Men jeg tror ikke det.

Faktisk tror jeg den endringen som nå er på gang i Hamarøy er helt nødvendig.
Vi er nødt til å dimensjonere tjenestetilbudet og ressursbruken etter de endringene som faktisk har skjedd, ikke bare mht folketallsutviklingen, men også i tråd med den enorme kompleksiteten og de nye kvalitetskravene som gjelder i samfunnet i dag. På område etter område er det spesialisttjenester som etterspørres, i motsetning til før, da det meste kunne løses av generalister med en litt-av-hvert-kompetanse.

Hos oss ligger ikke løsninga i å pøse inn penger vi ikke lenger har.

Vi må bli smartere. Finne de smarte løsningene.
Fornyingsministeren har tatt til orde for mer digitaliserte tjenester. Det har jeg tro på.
I Hamarøy er vi egentlig ganske gode på smarte løsninger.
Vi har lenge satset på forebyggende folkehelsearbeid. Jeg har håp om at vi skal få betalt for det nå som samhandlingsreformen er over oss.
Mer og mer ser vi verdien av å være en del av verden. I rekrutteringssammenheng snakker vi ikke lenger bare om tilbakeflytting, men om internasjonal tilflytting, og vi lykkes. Vi ser også at bosetting av enslige mindreårige flytninger har gjort noe med oss, det har gjort oss sterkere og mer robuste, ikke bare tallmessig.
For å få boliger nok, både for vanskeligstilte og i rekrutteringssammenheng, har vi i lag med Husbanken og private aktører utviklet en ny OPS-modell som akkurat nå gjør at det bygges 32, snart 38 nye boliger, uten at vi bruker ei kommunal krone. Dette nevnt som eksempler på smarte løsninger.

I tillegg er vi blitt ganske gode på interkommunalt samarbeid – legevakt, barnevern, jordmor, landbruk, kulturskole, skatt – for å nevne noe. Vi blir stadig bedre på interkommunalt samarbeid. Samtidig ser vi problemene og utfordringene det gir – at vi gir fra oss myndighet, kontroll og kunnskap, og ikke blir det billigere heller. Det vi vinner er først og fremst på kompetanse og kvalitet, mer robusthet i tjenesteproduksjon og forvaltning.

Veien videre – jeg synes det er ganske åpenbart at generalistkommunen og generalisttjenestene er under økende press, først og fremst som følge av de samfunnsendringene som allerede har skjedd. Om dette nødvendigvis vil ende opp i kommunesammenslåinger, eller en helt annen kommunemodell, er for tidlig å si. Personlig er jeg åpen for begge deler.

Men det vi trenger nå er først og fremst en bedre og mer robust endringsledelse, og en mer grunnleggende forståelse for sammenhengen mellom de store endringene i samfunnet som har skjedd og den kommunale ressursbruken som enda ikke er justert.

(Innlegg på Fylkesmannens kommunekonferanse 20. april 2012.)

Samfunnet er i stor endring. Det er smertefullt og noen ganger ganske opprørende når godt innarbeidede tjenester og strukturer skifter karakter og flytter på seg.

Sist ut med ”dårlig” nytt er Politimesteren i Salten. I sitt svar til kommunene i Nord-Salten, som alle krever økt vaktberedskap, svarer han annerledes enn mange forventer. -Sorry, det går ikke! I forlengelsen utdyper han. Problemet er ikke manglende bevilgninger eller arbeidstidsbestemmelsene alene. Men snarere den generelle samfunnsutviklingen, og forventningen og kravet vi alle har til et kompetent politi.

Enkelt sagt, en polititjenestemann er ikke lenger hva den var. Han/hun er også en fagperson med spesialistkompetanse. Det ville være direkte uforsvarlig, både av økonomiske og faglige hensyn, å plassere alle typer kompetanse overalt, uten hensyn til størrelse på lokalsamfunn, faglig miljø osv.

Politimesteren er prisverdig tydelig når han peker på sammenhengene mellom ressursbruk, fagmiljø og kompetanse. Uten at kompetansen settes inn i et faglig forsvarlig miljø som også utfordres i tilstrekkelig grad, vil enhver kompetanse fort forvitre.

Det er viktig at vi lokalt hører hva politimesteren sier, og ikke reduserer budskapet hans til et spørsmål bare om økonomi.

På møtet med Nord-Salten-kommunene var politimesteren nøye med å sette sine anbefalinger inn i en større sammenheng. Kravet til kvalitet i tjenesten er så stort at endringer vil komme. Han sa det rett ut, det vil bli slutt på de små lensmannskontorene! I sitt fremtidsbilde pekte han på samarbeid mellom kommunene som eneste veien å gå. Ved å etablere fagklynger der flere kontorer og funksjoner slås sammen kan en forsvarlig nærhet mellom et kompetent politi og befolkningen likevel opprettholdes.

For Nord-Saltens del pekte han på Innhavet som et egnet sted for en slik fagklynge. En felles polititjeneste for Steigen, Hamarøy og Tysfjord vest vil være helt på linje med Indre Salten. Området vil være stort nok til å romme et kontor med ansvar for flere spesialistfunksjoner. Med til sammen 8 tjenestemenn vil også den samlede vaktberedskapen i kommunene kunne løses her.

Hvordan stiller vi oss til dette?

I motsetning til varaordføreren i Steigen kan jeg ikke med min beste forstand se at politimesterens løsning blir dårligere for befolkningen i Nord-Salten enn alternativet slik vi har det i dag. Spesielt ikke når vi også vet at de lokale lensmannskontorene om litt vil stå for fall. Jeg kan heller ikke se at jeg som ordfører i Hamarøy har mer å juble for enn andre, all den stund at folk, også politifolk, velger å bosette seg der de vil uansett, og at kjøreveien til og fra et evt kontor på Innhavet, for de fleste også i Hamarøy, vil bli betydelig lengre enn i dag, og i mange tilfeller være like lang som fra Steigen.

“To til tre år er et hav av tid i et barns liv”, sa tidligere justisminister Knut Storberget, Ap, da han kunngjorde at regjeringen skal legge fram en stortingsmelding kalt “Barn på flukt”. I arbeidet med denne meldingen besegler regjeringen skjebnen til mange uskyldige barn.

Formannskapet i Hamarøy kommune ber om at hensynet til barns beste og barns tilknytning til Norge skal gå foran innvandringspolitiske hensyn. Vi ber derfor om at regjeringen finner en varig løsning som sikrer at barn som har vært lenge i Norge får bli her.

Uttalelse enstemmig vedtatt av Hamarøy formannskap 22.03.2012

Regjeringens utlendingspolitikk er under hardt press for tiden. Mange enkeltsaker med sterkt fokus på barns behov og rettigheter har bidratt til å sette dagsorden.

Jeg har selv ved noen anledninger løftet fram enkeltsaker og enkeltskjebner. Det er tross alt her, i møte med den enkeltes erfaring at politikkens sanne ansikt gir seg til kjenne. Det er også her, når lovgiverne stilles til ansvar, at mulighetene for å korrigere kursen åpner seg.

Etter min mening er presset mot regjeringens utlendingspolitikk overfor barn berettiget. I all hovedsak dreier debatten seg om behov og rettigheter til barn med utenlandske foreldre som enten er født i Norge eller som har bodd her lenge. Disse rettighetene er hjemlet i FN`s barnekonvensjon som Norge har forpliktet seg på.

En annen gruppe barn som også har krav på oppmerksomhet er til alt overmål norske statsborgere. Gjerne med norsk far og utenlandsk mor med ulovlig opphold i landet. Myndighetenes respons i slike saker er utvisning og karantene. I praksis betyr det at små barn utvises sammen med mor. De avskjæres fra nærhet og kontakt med sin norske familie, og de hindres i å ta i bruk et offentlig omsorgs- og tjenestetilbud som de på linje med alle andre norske statsborgere har en lovmessig rett til.

I Hamarøy har vi nettopp opplevd en slik sak. En norsk femåring har sammen med sin mor levd som utvist fra eget land i hele fire år. Etter min mening reiser denne og lignende saker flere viktige spørsmål som vi som samfunn må ta på alvor:

• Er det rett og forsvarlig å frata et norsk barn retten til samvær og oppvekst med begge foreldre i Norge?
• Hvordan kan vi som nasjon akseptere at FNs barnekonvensjon i praksis ikke gjelder for alle barn, ikke engang for alle norske barn?
• Hvordan kan vi som nasjon akseptere en norsk utlendingslov, evt UDI`s praksis i enkeltsaker, som synes å være i motstrid til den allmenne moral og rettsoppfatning?

Da Hamarøy-mannen Karl Edvard Urheim for kort tid siden varslet politiet om påviselig fyllekjøring anså vakthavende politi det som umulig å komme til unnsetning. I stedet ble han selv truet på livet av en av de anmeldte. Dagen etter måtte han attpå til oppsøke legevakten etter å blitt regelrett slått ned.

I AN idag spør Urheim:
- Er det virkelig ok at folk kjører i fylla og kjører andre videre på nachspiel?
- Skal venner holde kjeft og beskytte fyllekjøreren?
- Og vil vi virkelig ha et politi som ikke kan betjene folk i distriktet?

Det åpenbare svaret på alle tre spørsmål er NEI! Slik vil og skal vi ikke ha det!
Jeg gir min uforbeholdne støtte og honnør til Karl Edvard Urheim for hans resolutte nulltoleranse overfor bilkjøring i alkoholpåvirket tilstand. Som ordfører beklager jeg sterkt at han ved å gjøre det som faktisk forventes av enhver, nemlig å ta ansvar, utsatte seg for vold og trusler. Den aktuelle hendelsen er fullstendig uakseptabel, og sår også tvil om samfunnets evne og vilje til å beskytte sine innbyggere.

Jeg vil derfor ta initiativ overfor politimesteren i Salten for å se på hva som må til for å øke politiets tilstedeværelse i helgene.

Saken om framtidig skolestruktur i Hamarøy er nå vedtatt i kommunestyret. Ingen skoler er lagt ned. I stedet blir det oppvekstsentre på Innhavet, Skutvik og Ulvsvåg, samlokalisering av skoler og barnehager, opprettholdelse av 1.-10. klassetrinn på Innhavet og 1.-3. klassetrinn på de to andre stedene. Etter min og flertallets mening en god løsning der hensynet til de aller minste blir godt ivaretatt.

Ungdomsrådet i Hamarøy behandlet saken kun få dager før kommunestyret fattet sin beslutning. Med tanke på at flere av ungdomsrådets medlemmer har en personlig erfaring som elever ved små skoler og en årelang tilværelse på skolebuss, er uttalelsen vel verdt å lytte til. Den er også bemerkelsesverdig fokusert og poengtert.

Uttalelse fra Hamarøy ungdomsråd vedtatt 17.02. 2012

En stor skole
Hamarøy ungdomsråd mener at det vil være positivt med en større skole både faglig og sisialt. I en større klasse vil det være lettere å finne venner, noe som igjen vil skape bedre trivsel for barna. I en større klasse vil man også lære seg bedre å kommunisere med forskjellige typer mennesker og man får innsyn i mange ulike synspunkter.

1.-3. klasse på Skutvik og Ulvsvåg
Som barn ser man ting på en annen måte, den sosiale sorteringen har ikke slått inn, det vil altså være lettere å bli flyttet til en ny skole i en ung alder mens man ennå er usjenert.

Skolebuss
Ungene fra Ulvsvåg og Skutvik vil få en ganske lang skolevei med buss, våre erfaringer er at en er mer tilpasningsdyktig jo eldre man blir. Derfor vil det være en fordel for barna å tilbringe de første årene på skolen i det miljøet de kjenner best før de blir nødt til å ta buss. En annen erfaring vi har gjort oss er at buss kan være med på å gjøre at barnet blir mer sikker og trygg på seg selv og uvante situasjoner.

Fritidstilbud
Etterhvert som man får venner og blir kjent med hverandre, vil det skape større oppslutning rundt fritidstilbud. Barn som blir kjent med hverandre kommuniserer og forteller om hva som skjer på sin hjemplass. Barn fra Oppeid kan dra til Skutvik og Ulvsvåg for å delta på diverse fritidstilbud og omvendt.

Tilflytting
De bygningene som blir ledige og muligens omgjort til leiligheter kan være med på å skape tilflytting til bygdene.

Hamarøy ungdomsråd støtter rådmannens innstilling under den forutsetning at det blir ordentlig tilrettelagt for barnehagene som må flyttes og at det er barnas beste som blir det viktigste i behandlingen av saken.

Ungdomsrådet v/ leder
Trine Smedstuen Ediassen

Hans Olav Karde, administrerende direktør i Sparebank1 Nord-Norge i Tromsø, etterfølger Frode Mellemvik som leder av regjeringens Nordområdeutvalg.

Karde er utvilsomt et godt valg.
Likevel slår det imot en at Nordland nok en gang har tapt en viktig posisjon med stor innflytelse, til forskjell fra Troms og Finnmark som stadig fyller opp flere av de viktigste plassene lengst oppe ved bordet. Det er nok å nevne Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Hans Kristian Amundsen, Helga Pedersen, Roger Ingebrigtsen og nå altså Hans Olav Karde.

Mens Troms og Finnmark bedriver riks- og utenrikspolitikk, pusler Nordland fortsatt med distriktspolitikken, knapt synlig, nederst ved bordenden.