Ordfører Rolf Steffensen (th) sammen med Ken Eslava, en av kriselederne i Fairhope, Alabama, foran det lokale lenselageret.

Snart to uker etter mitt besøk i de amerikanske sørstatene kretser tankene mine fortsatt rundt samtalene jeg hadde med myndighetspersoner i byen Fairhope, Alabama.

Fairhope ligger like innenfor munningen av Mobilbukta – et område som pga beliggenheten og de gunstige havstrømmene enda ikke har fått strendene sine tilgriset med olje. Likevel er Fairhope regnet som et katastrofeområde på linje med de verst rammede områdene i Louisiana og Mississippi, lenger vest.

Hvordan er det mulig?
For å forstå dette må man først se det større bildet.

Det er tre hovednæringer i gulfområdene i USA – fiske, reiseliv og olje. Da oljeriggen Deepwater Horizen eksploderte i april i år fikk det fatale konsekvenser for alle tre næringene.

Oljevirksomheten har den amerikanske presidenten selv satt en effektiv, om enn midlertidig stopper for. Vi kan bare tenke oss hvilke ringvirkninger det vil få om kraften fra denne enorme industrien skulle bli borte over lang tid.

Noe av det samme har skjedd innenfor fiskeindustrien.
I store områder er det nå et absolutt forbud mot fiske. I tillegg kommer det at forbrukerne ikke lenger ønsker å spise fisk fanget i gulfen. Resultatet er det samme – hele næringen, inklusive samtlige produksjonsanlegg på land har stoppet opp. Til fortvilelse og økonomisk ruin for utrolig mange mennesker.

Når så den gigantiske turist- og reiselivsnæringen opplever en reduksjon på inntil 70%, som en direkte følge av oljekatastrofen, er katastrofebildet komplett.

Store ressurser jobber døgnet rundt for å rense strendene for olje.

Jeg kan levende, om enn motvillig, forestille meg hvordan dette ville sett ut om noe liknende skjedde utenfor vår egen kyst. Går det virkelig an å tenke seg et Nord-Norge uten Lofotfisket, uten det tradisjonelle kystfisket, uten oppdrettsnæringen, uten det aktive og attraktive reiselivet…?

Jeg spør meg også, ville vi som nasjon overhode hatt kapasitet til en slik aksjon som BP og de amerikanske myndighetene har igangsatt i USA? Ville vi maktet å stille med 50000 innsatsmannskaper, 10000 små og store båter, flere titalls fly, helikoptre, ja liketil et luftskip, slik amerikanerne har gjort over flere måneder allerede?

Tusenvis av båter er satt inn for å hindre oljen i å nå land.

Har vi beredskapen, har vi planverket klart? Jeg er langt fra sikker.

Hva med sikkerheten, er den virkelig god nok? Kan vi stole på våre operatørselskaper og våre fagmyndigheter når amerikanerne ikke kunne?

Når vi ser de enorme konsekvensene som oljekatastrofen i USA får, for miljøet og økonomien, er jeg av den oppfatning at føre-var-prinsippet må gjelde for den videre oljesatsingen i våre sårbare nordområder. Som ansvarlig oljenasjon er tiden nå inne for å stille enda strengere krav til sikkerheten i oljevirksomheten, og dessuten forsterke beredskapen slik at vi, når uhellet er ute, kan håndtere det som måtte komme.

Onsdag i forrige uke var jeg i Fairhope, Alabama. Jeg hadde avtale med min kollega Tim Kant for å bli informert om oljekatastrofen i Gulfen – hva den har gjort med lokalsamfunnene der, og hva myndighetene selv har gjort for å begrense katastrofen.

Det ble en sterk og overraskende samtale. Som i de fleste andre småsamfunn langs kysten av Mexico-gulfen er det fiske og turistnæringen som gir levebrød til folk flest her. Selv om Mayor Kant kunne fortelle at det til dags dato ikke har vært observert olje inne i selve Mobile-bukta der Fairhope ligger, så er likevel også Fairhope som lammet av katastrofen. Hele fiskeindustrien er satt ut av spill. Ikke en eneste fisk eller reke er tatt på land på svært lenge, og turistene er stort sett fraværende. Med selvsyn kunne jeg konstatere at turistmagneter som Orange Bay og Gulf Shores nærmest var folketomme. På strendene var det store flertallet oppryddingsmannskaper, ikke solhungrige tilreisende fra hele USA. Restauranter som under normale omstendigheter ville hatt en ventetid på 2 timer, kunne vi nå spasere rett inn på og uten videre finne det bordet vi selv ønsket. En restauranteier jeg snakket med fortalte at han allerede holdt stengt to dager i uka og at han nå vurderte å stenge permanent.

- Gi oss en ny monsterorkan, når som helst, heller enn dette, sa en beveget Mayor Kant. – Da kan vi i det minste bygge opp igjen det som blir ødelagt, nå vet ingen av oss hva fremtiden vil bringe. Det værste nå er at folk som ellers ville stått sammen, også i krisetider, nå står mot hverandre – fiskere, oljefolk, reiselivsfolk, politikere. Mistilliten synes fundamental. Beskyldningene hagler! Det var da den første fiskeren tok sitt eget liv at vi for alvor begynte å skjønne hva dette dreier seg om. At dette ville endre våre liv for alltid!

Krisa rammer ikke bare Alabama, og de andre sørstatene – Florida, Missisippi og Lousiana, men hele USA. Iflg Kant er det intet mindre enn verdensøkonomien som nå står på spill.

- Uansett hva dere velger å gjøre i Norge mht den videre oljeutvinningen – kompromisse aldri med sikkerheten! Og forsikre dere om at planene og utstyret som trengs er på plass før ulykken inntreffer, sier Mayor Tim Kant i Fairhope, Alabama. – Husk at ulykkene vil komme, alt menneskeskapt vil før eller senere ryke, det er ikke et spørsmål om, men når!

Mayor Tim Kant satte åpenbart pris på at jeg som kollega, selv fra et lite lokalsamfunn langt nord i Norge, tok turen for å se og lytte. Det samme gjorde Ken Eslava, assisterende leder for byens kriseteam. Jeg siterer fra Eslavas oppdatering på Fairhopes hjemmeside 15. juli 2010:

Mayor Kant received a personal visit yesterday in his office from Rolf Steffensen, Mayor of Hamaroy, Norway. The purpose of Mayor Steffensens’ visit to our area was to personally witness how the response to the oil spill is being managed and to understand the negative economic impacts being caused by this avoidable catastrophe. Norway is deeply involved with deep water oil drilling and where the #1 economic engine for revenue is the export of oil to all parts of the world. The #2 economic engine in Norway is the fishing industry…… therefore after hearing Mayor Kant explain the negative economic ripple effects of the incident and how it will affect the lives of our Gulf Coast residents, Mayor Steffensen had a good grasp on how a catastrophe of this magnitude in Norway could cripple the entire country. He committed to returning to Norway with the intent of calling attention to, end reviewing, safety measures in their drilling industry…. which in his opinion, are perhaps already the most stringent in the drilling industry.
Also discussed between the Mayors were the physical and mental health aspects of our local society here on the Coast as result of this spill, and how peoples’ lives will be forever changed.

Før seljekrattet tar helt og fullstendig overhånd vil jeg gjerne komme med en oppfordring til Hamarøys mange grunneiere – fastboende og hyttefolk – ta øksa og saga fatt, hjelp oss i krigen mot seljekratt og småbjørk!

For kulturkommunen Hamarøy er kulturlandskapet en av de aller største verdier. Kulturlandskapet må ikke tas for gitt. Det er foredlet natur som må skjøttes og pleies forat det ikke skal bli ødelagt og gå tapt. Mer enn noe annet vitner kulturlandskapet om samspillet mellom menneske og natur gjennom alle tider. Det er dette samspillet som har formet det Hamarøy vi kjenner idag, det Hamarøy som har magisk tiltrekningskraft på stadig flere. Forat ikke verdien av kulturlandskapet skal gå tapt må vi alle bidra. Ta øksa og saga fatt! Hold landskapet åpent der du bor!

Etter at det i fjor sommer og høst var hektisk aktivitet for å få på plass en ny reguleringsplan for Skutvik sentrumsområde har jeg registrert at noen spør, hva nå? Skjer det noe i det hele tatt?

Først et lite tilbakeblikk.
Behovet for en ny reguleringsplan for Skutvik sentrum har vært åpenbart og vel kjent for de fleste i lang tid. Fra naturens side har Skutvik et fantastisk utgangspunkt for å være en attraktiv havn med betydning langt utover lokalsamfunnet. Delvis har Skutvik denne rollen allerede. Lofotferga har sine anløp her, det samme har Nordlandsekspressen på sin vei mellom Bodø og Svolvær, og inne i selve næringsområdet har også Mainstream Norge et av sine lakseslakteri med en betydelig årsproduksjon.

Til tross for de naturgitte fortrinnene har havna på Skutvik også noen begrensninger. I første rekke er disse knyttet til dybdeforholdene i havna og det faktum at kvaliteten på eksisterende kaianlegg ikke lenger er tilfredsstillende. For næringslivet kommer det i tillegg at det på land, rent arealmessig, er relativt få muligheter for å ekspandere og etablere ny virksomhet.

Det den nye reguleringsplanen, som altså ble vedtatt i fjor høst, tok høyde for var å legge føringer for en helhetlig prosess som kunne ivareta alle disse hensynene. Målet var, og er, å utvikle Skutvik havn til å bli akkurat den havna den har alle forutsetninger for å bli – ei foretrukket og attraktiv havn for reisende og næringsliv i hele regionen.

Den aktuelle foranledningen til at reguleringsplanarbeidet skjøt fart i fjor var at Mainstream på kort sikt måtte forholde seg til et nytt direktiv om avliving av laks. Direktivet innebar at Mainstream trengte større plass for en større ombygging av sin produksjonslinje. Parallelt med reguleringsplanarbeidet pågikk det derfor forhandlinger mellom Mainstream, Hamarøy kommune og grunneier Bård Marthinussen om å overta den gamle gjestgiverieiendommen slik at deler av disse arealene kunne stilles til disposisjon for Mainstream. Imidlertid, like etter at den nye reguleringsplanen var vedtatt av kommunestyret og like før det ble oppnådd enighet om et eierskifte, ble det varslede direktivet trukket tilbake.

For Mainstreams del ble det derfor naturlig å se seg om etter andre løsninger som kunne tilfredsstille bedriftens umiddelbare behov uavhengig av den større helheten som partene hadde vært opptatte av kort tid før. Som alle kan se med selvsyn har Mainstream brukt tiden godt. På eget område og innenfor de lokalitetene som bedriften allerede disponerer er det både bygd om og bygd nytt. Bl.a. er det bygd ny kai og mudret/sprengt bort deler av bergnabben som i årevis har forårsaket problemer for bedriften rett utfor kaia.

Når Mainstream nå ser ut til å ha fått sitt på stell, er vi da fornøyd? Selvsagt ikke! I den løpende dialogen som kommunen har med Mainstream har kommunen merket seg at heller ikke Mainstream er fornøyd. Budskapet fra Mainstreams ledelse er tindrende klart. Det er også i Mainstreams interesse at den totale aktiviteten på Skutvik styrkes. Tarald Sivertsen, Mainstreams Europa-direktør har endatil gitt meg sitt løfte på at bedriften vil bidra aktivt og konstruktivt i det forestående arbeidet med å utvikle Skutvik sentrum/havn til et attraktivt næringsområde.

Den nye reguleringsplanen for Skutvik sentrum gir fortsatt et godt uttrykk for de ambisjoner og målsettinger som sittende politiske ledelse har for området. Og merk, den nye reguleringsplanen har allerede trådt i kraft. Den vil bli gjort gjeldende ved hver eneste ansøkning om nye tiltak i området. Noen har reagert på at den siste utbyggingen fra Mainstreams side er kommet vel langt ut i veien og at den slik forårsaker problemer for trafikkavviklingen. At folk reagerer er forståelig, men like fullt er utbyggingen i tråd med gjeldende reguleringsplan, og understreker i så måte behovet for å komme videre.

Med reguleringsplanen på plass er tiden nå inne for å planlegge selve iverksettelsen. Hvem gjør hva, og i hvilken rekkefølge? Hvem er aktørene, hvordan skal arbeidet organiseres og hvordan skal det finansieres? Disse og noen flere spørsmål er nøkkelspørsmål i arbeidet nå.

Det er en glede for meg å konstatere at dialogen med Mainstream, som en av grunneierne og den største næringsaktøren i det aktuelle området er konstruktiv og god. Neste møte mellom bedriftens ledelse og Hamarøy kommune er berammet til 24. august. Det er mitt håp at dialogen også med de andre berørte grunneierne i området, og med Nordland fylkeskommune og Kystverket, når den tid kommer, vil bli like god.

Det er ingen tvil om at utviklingsplanene for Skutvik sentrum og havneområde er betydelige i Hamarøy-målestokk. Etter hvert som planene realiseres vil dette kunne få stor betydning ikke bare for Skutvik og Hamarøy, men for hele regionen.

Stor honnør til Jostein Gaarder for den modige tildelingen av årets Sofie-pris til den amerikanske klimaforskeren Dr James E. Hansen. Tildelingen taler rett inn i vår tids aller viktigste verdidebatt.

Hansens budskap er tindrende klart. Uten å blunke utfordrer han verdens kortsiktige vekstpolitikk og den internasjonale olje- og gassindustrien: -Holder vi fram med utslipp som nå, etter det scenario som FNs klimapanel kaller business-as-usual, der alle reserver av fossilt drivstoff vil bli brukt, går planeten undergangen i møte!

Takk og pris at vi har forskere som evner å holde fast på og formidle hva saken gjelder! For å berge klimaet, dvs klodens og menneskehetens framtid, gjelder nå bare en ting. Å få olje- og gassprisene opp på et nivå som kan få fart på utviklingen av fornybar energi. Da nytter det ikke for Norge som oljeproduserende nasjon å gå motsatt vei, og produsere enda mer. Vi kan heller ikke, og må ikke, redusere dette viktigste av alle dagens moralske spørsmål, til et spørsmål om retten til vekst og utvikling av nord-norske lokalsamfunn.

Etter nylig å ha vært deltaker på Steigen kommunes kultur- og næringsseminar “Tenk Om…”, slår det meg at Hamarøy, selv med nasjonalt Hamsunssenter, vakker natur og et fantastisk kulturliv, likevel mangler noe helt vesentlig. Vi mangler utøvende profesjonelle kunstnere!

Steigen har sine – Eva Bakkeslett, Hugo Aasjord og Rune Johansen. Alle tre dyktige og profilerte kunstnere som på hver sine måter framstår som sentrale og viktige ressurspersoner. Også Hamarøy trenger kunstnere som kan glede og uroe, provosere og rive oss ut av sløvhet og dumskap, som kan utfordre ved å stille viktige og gjerne vanskelige spørsmål forat vi kan se forskjell på fallgruver og muligheter. Jeg har en sterk følelse av at kunstnerne er viktige.

Tenk om våre gode naboer i Steigen, og kunstnerne selv, ville unne oss å tenke at de kan være litt for oss også… At kunstnerne i Steigen kunne ha en viktig rolle å spille for hele Nord-Salten…

All ære til Tor B. Jørgensen for at han tar sin bispekollega i Trondheim i forsvar. Biskopen i Nidaros har blitt kritisert av kirkerådsledelsen for den rollen han spilte da regjeringen for kort tid siden valgte Trondheim, ikke Oslo, som lokaliseringssted for ny preses i Den norske kirke.

I flg avisen Vårt Land har den sentrale kirkerådsledelsen nylig vært på forsoningsreise til Nidaros. I tillegg til å ville skvære opp, bl.a. ved å redegjøre for sitt eget sterke engasjement i saken, ble anledningen benyttet til å beklage at noen av kirkens egne ledere (les: biskopen i Nidaros) appellerte til regjeringen om å overkjøre det kirkelige demokratis tydelige votum.

Det er kanskje ikke å undres over om denne typen dialoger ikke helt får den ønskede forsonende virkningen.

I det samme oppslaget refereres det også til en annen sak som jeg vil mene har et visst forsoningspreg over seg. I etterkant av kirkerådets behandling av den nye strategiplanen for samisk kirkeliv, med en kostnadsramme på hele 56,5 mill, understreker kirkerådets leder at det ikke finnes midler i Kirkerådet.
–Uten friske midler fra regjeringen kan denne planen ikke gjennomføres, er lederens klare budskap.

Mitt spørsmål er, er det greit å forlange av regjeringen å holde fingrene av fatet i den ene saken, for så i den neste å kreve at regjeringen tar regningen? Strategiplanen for samisk kirkeliv er et svært viktig og godt dokument. Bl.a. vises det til sammenhengene mellom storsamfunnets og kirkens undertrykking av den samiske minoriteten og de behov og mangler som følger av det i dag. Er det da riktig bare å peke på regjeringens ansvar? Hva med kirkens eget? Jeg mener det er viktig å se at kirken gjennom mange år og på ulike nivåer har forvaltet store offentlige ressurser på fellesskapets vegne. At kirken selv har forsømt seg overfor store behov og rettmessige krav innenfor samisk kirkeliv, kan da ikke være en sak ene og alene for regjeringen å rette opp i. I et forsoningsperspektiv er det helt vesentlig, mener jeg, at det erkjennes, ikke bare av de andre, men også av oss selv, at vi har forsømt oss og gjort feil. Før kirken roper på mer penger fra staten må kirken selv ta ansvar ved å vise vilje til å omprioritere.

Det er påfallende hvor stille det er blitt om olje- og gassvirksomheten utenfor Lofoten og Vesterålen. For bare få uker siden var utålmodigheten øredøvende. Så stort og så vedvarende var trykket at også jeg, som lenge har vært skeptisk, var blitt påvirket. Vi må da i det minste kunne få en konsekvensvurdering, tenkte jeg. Dessuten har vi jo ikke hatt ukontrollerte utblåsinger på norsk sokkel siden Red Adairs dager…

Men det var før “konsekvensutredningen” fra Mexico-gulfen kom for en dag. Ingen hadde vel sett for seg det skrekkscenariet som nå utvikler seg. Selv den mektige amerikanske presidenten skjelver. Retorikken hardner til, frustrasjonen og anklagene mot oljeindustrien smeller veggimellom. Så er det heller ikke hverdagskost å høre en amerikansk president måtte innrømme: – Jeg har tatt feil! Innrømmelsen viser alvoret i saken, og illustrerer godt hvorfor det er blitt så taust her hjemme.

For egen del trenger jeg ingen flere konsekvensutredninger. Jeg har konkludert. Fra idag av sier jeg et rungende NEI! til olje og gass utenfor Lofoten og Vesterålen.